Incels, kjønn og vold

 

Hva og hvem er incels?

Incels er en forkortelse for involuntary celibate, og beskriver personer som lever i såkalt ufrivillig sølibat, og som har tilhørighet til en bestemt subkultur på nettet (Prøitz et al., 2022). De fleste incels er unge menn i alderen 18-35 år. Incels mener selv at de har noen fysiske/biologiske kjennetegn som gjør dem lite attraktive. De opplever at de på grunn av utseende blir diskriminert i et samfunn som kun er opptatt av det ytre, eller det de karakteriserer som «lookism» (Engholm, 2021). Denne gruppen av menn er fiksert på det som går under navnet 80/20 teorien, der 20 prosent av mennene skal ha tilgang til 80 prosent av kvinnene. Incels representerer en subkultur særlig sentrert rundt noen bestemte nettsteder, der hvert av nettstedene har flere tusen medlemmer. Nettstedene er dominert av hatefulle ytringer (Jaki et al., 2019). To rapporter fra 2020 og 2021 antyder at norske og svenske brukere er særlig aktive på noen av de populære incel-plattformene (Fernquist et al., 2020; Moonshot, 2021). En ny rapport om norske incels dokumenterer tilstedeværelsen av fenomenet i Norge (Hammer & Storbækken, 2022). Samtidig er det svært vanskelig å anslå antall personer som i dag går under incels-paraplyen.

 

Et dehumaniserende kvinnesyn

For incels er kjønn og seksualitet viktig i det som kan betegnes som en egen ideologi (Engholm, 2021). Sentralt her står det som kalles Black Pill, eller å ta den sorte pillen. For incels er black pill en metafor for den vanskelige situasjonen man opplever å være i. Incels mener at de er

genetisk utstyrt slik at de ikke kan være tiltrekkende for kvinner, og dermed blir det umulig å finne seg en partner. Slikt sett fremstå verden ganske håpløs for denne gruppen av menn, ettersom det ikke finnes noen muligheter for endring. Den eneste muligheten for eksistens er å alliere seg med andre som befinner seg i samme situasjon, og å finne fellesskap i ekkokamre på nettet (Ging, 2019). Incels har utviklet en egen typologi og deler menn og kvinner inn i ulike typer. De definerer seg i kontrast til Chads (slang for «alfahann») som i deres bilde representerer alt incels ikke er, og som de mener kvinner utelukkende er interessert i. Stacy representerer for incels den mest naturlig tiltrekkende kvinnetypen. Denne kvinnetypen er tilsynelatende overflatisk og dum og har sex med mange menn. Kvinner beskrives generelt som svikefulle og arrogante. Incels har et dehumaniserende kvinnesyn der kvinner gjerne benevnes som foids eller femoids. Det gjør at kvinner dermed assosieres med noe ikke-menneskelig eller monstrøst (Lindsay, 2021).

 

Radikalisering og indoktrinering

Den amerikanske kjønns- og kulturforskeren Kaitlyn Regehr (2020), beskriver hvordan unge menn indoktrineres i incels-miljøer. Hun beskriver en prosess der menn i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene som opplever at de ikke «passer inn», aktivt begynner å søke vennskap med andre online for å bøte på ensomhet. Incel-ideologien tilbyr en giftig kultur, normaliserer denne, og fyller et hull i unge menns liv menn. I incelkulturen står memes og visuell symbolikk som spiller på følelser av å være utenfor og undertrykt sentralt. Ensomheten går etter hvert over til aggresjon med et særlig søkelys på kvinnehat. Når det kommer til hvem som er særlig sårbare for å ta inn budskapet i slike miljøer er ensomme menn – «isolerte individer» – trolig særlig utsatt (jfr. Mishra, 2018, s. 274). Et særlig aktuelt sted der incel-kulturen spres i dag, er via YouTube, der incel-relatert innhold blir tilgjengelig for mange via nettstedets algoritmer (Papadamou et al., 2020). Slikt sett er det svært mange som dermed eksponeres for budskap relatert til incel-miljøer. Dette er svært bekymringsfullt.

 

Incels og mannosfæren

Incels er ikke en helt autonom subkultur, og deler felles tankegods med andre grupperinger. På nettet finnes det kulturer som gjerne omtales mannosfæren, en løs betegnelse som beskriver ulike digitale rom for menn og mannsaktivisme. Disse digitale rommene representeres av forskjellige grupper med ulike interesser og ståsteder, selv om de også har et felles verdensbilde som binder dem sammen. Mannosfæren er igjen en del av bevegelser på nett på den politiske ytterliggående høyresiden, såkalte «alt-right» grupper (Hermansson et al., 2020). Red pill – eller å svelge den røde pillen – er en metafor i mannosfæren for å få en brå oppvåkning, eller en epifani, der man i en slik tankemåte måte innser at samfunnet er urettferdig og feminisert. Netthets og misogyni er utbredt i mannosfæren (Zuckerberg, 2019). Et begrep som ofte brukes for å beskrive oppfatninger av kjønn i mannosfæren og hos incels, er giftig maskulinitet («toxic masculinity). Det viser særlig til problematiske og ødeleggende sider ved maskulinitet og mannskulturer, og handler både om sexisme og mannssjåvinisme (Ging, 2019). Et annet uttrykk som ofte brukes for å beskrive holdninger hos incels og – mannosfæren generelt – er «agrieved entitlement», en følelse av urettferdig behandling over å ikke få noe du opplever at du har rett til (Vito et al., 2018).

 

 

Massedrapsmenn som helter

I den digitale sfære møter medlemmer av incel-kulturen en kontinuerlig strøm av tekst og bilder med heltedyrkelse av massemordere, noe som igjen kan peke frem mot mulige fremtidige voldshandlinger (Regehr, 2020). Incels har i en angloamerikansk kontekst blitt knyttet til minst 50 drap siden 2014 (Hoffman et al., 2020, s. 569). Dette er sammenliknbart med ofre for islamsk ekstremisme i samme periode. Den mest omtalte massedrapsmannen i den sammenheng er Elliot Rodger som i 2014 skjøt og drepte seks personer i Isla Vista i California. Rodger blir dyrket som helt av mange incels. Han går gjerne under kallenavnet «Saint Elliot» – eller ER – og har nærmest blitt kanonisert av sine tilhengere. Rodgers status i incels-miljøer er sammenliknbart med statusen Anders Behring Breivik har blant mange høyreekstreme (Sugiura, 2021). Rodger har blitt etterfulgt av flere drapsmenn, deriblant Nikloas Cruz som skjøt og drepte 17 personer i Florida i 2018, og Alek Minnasian som i 2018 kjørte på og drepte 10 personer på gaten i Toronto, Canada. Den siste i rekken av drapsmenn som knyttet opp til incel-fenomenet er britiske Jake Davison som høsten 2021 skjøt og drepte fem personer i Plymouth, England.

 

Incels, vold og terror

Incels anses i dag for å være en betydelig sikkerhetstrussel. Canada var det første landet som tok i bruk terrorlovgivning på et incel-relatert angrep i 2020 (Leidig, 2021). Hoffman, Wayne og Shapiro (2020) differensierer mellom ulike typer av incel-relatert vold, der Rodgers og Minnasians handlinger bl.a. kommer inn under kategorien «Tydelig incel-motiverte handlinger» («Clear incel-motivated attacks») (Hoffman et al., 2020, s. 569). Det vil vi at drapsmennene eksplisitt uttrykker at motivasjonen for drapshandlingene har utgangspunkt i deres situasjon som incels, og at de dermed er tydelig påvirket av ideologien i disse miljøene.  Andre voldshandlinger relatert til incels kan f.eks. se ut til å ha mer blandede motiver. De fleste incel-relatert drap er relatert til skyteepisoder. Flere incels har imidlertid vist interesse for å ta i brukt taktikk relatert til jihadisme og IS, som Minassians bruk av en varebil da han kjørte inn i en folkemengde i forbindelse med drapene i Toronto i 2018 (Hoffman et al., 2020, s. 575–576).

 

Ging (2021) fastslår av trusselen fra incel-basert terrorisme er betydelig, og at det er sannsynlig at tilfeldige angrep slik vi har sett eksempler på de siste årene vil forekomme også fremover. Hun påpeker imidlertid at mainstreamingen av antifeministisk ideologi fra mannsfæren på nett via det anonyme chatteforumet reddit, utgjør en større trussel for demokrati, kvinners rettigheter og progressive verdier mer generelt. Morton et. al (2021) legger imidlertid vekt på at incel-foraer kan ha en positiv effekt, i det forstand at menn her kan få utløp for frustrasjon på bakgrunn av isolasjon og ensomhet. Det vurderes som viktig å ha en balansert tilnærming til disse miljøene, for å unngå å forsterke prosesser av utenforskap og isolasjon som allerede eksisterer i slike subkulturer.

Litteratur

Engholm, H. (2021). The lack of looks: A study on the Incel ideology of Incelism during the 2010s–2020s and its relation to historical and contemporary ideologies particularly within far-right milieus [Masteroppgave, Uppsala universitet]. http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-444624

Fernquist, J., Pelzer, B., Cohen, K., Kaati, L., & Akrami, N. (2020). Hope, cope & rope. Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI). https://www.foi.se/rapporter/rapportsammanfattning.html?reportNo=FOI%20Memo%207040

Ging, D. (2019). Alphas, Betas, and Incels: Theorizing the Masculinities of the Manosphere. Men and Masculinities, 22(4), 638–657. https://doi.org/10.1177/1097184X17706401

Ging, D. (2021). Dissecting the Black Pill: Researching incels and the manosphere. I From Boyhood to Radizalized Masculinity.  A rapid research response from the International Symposium on Incels. Lin Prøitz, Fredrik Langeland & Henry Mainsah (Eds.). https://www.hiof.no/lusp/pil/forskning/grupper/development-learning-and-psychological-p/aktuelt/rapid-reseach-report-01.09-fl_edit_ke_final.pdf

Hammer, D., & Storbækken, M. (2022). Incels i Norge: En kartlegging av ensomhet og helse blant norske ‘incels’. Reform ressurssenter for menn. https://reform.no/publikasjoner/incels-i-norge/

Hermansson, P., Lawrence, D., Mulhall, J., & Murdoch, S. (2020). The international alt-right: Fascism for the 21st century? Routledge.

Hoffman, B., Ware, J., & Shapiro, E. (2020). Assessing the Threat of Incel Violence. Studies in Conflict & Terrorism, 43(7), 565–587. https://doi.org/10.1080/1057610X.2020.1751459

Jaki, S., De Smedt, T., Gwozdz, M., Panchal, R., Rossa, A., & Pauw, G. (2019). Online hatred of women in the Incels.me Forum: Linguistic analysis and automatic detection. Journal of Language Aggression and Conflict, 7. https://doi.org/10.1075/jlac.00026.jak

Leidig, E. (2021). Why Terrorism Studies Miss the Mark When It Comes To Incels. https://icct.nl/publication/why-terrorism-studies-miss-the-mark-when-it-comes-to-incels/

Lindsay, A. (2021). Incel violence as a reclamation of masculinity and defence of patriarchy on three distinct levels. New Zealand Sociology, 36(1), 25–49. https://search.informit.org/doi/10.3316/informit.850259762614973

Mishra, P. (2018). Raseriets tidsalder. SolumBokvennen AS.

Moonshot. (2021). Incels: A First Scan of the Phenomenon (in the EU) and its Relevance and Challenges for P/CVE. https://ec.europa.eu/home-affairs/whats-new/publications/incels-first-scan-phenomenon-eu-and-its-relevance-and-challenges-pcve_en

Morton, J., Ash, A., Reidy, K., Kates, N., Ellenberg, M., & Speckhard, A. (2021). Asking Incels (Part 1): Assessing the Impacts of COVID-19 Quarantine and Coverage of the Canadian Terrorism Designation on Incel Isolation and Resentment. https://www.icsve.org/asking-incels-part-1-assessing-the-impacts-of-covid-19-quarantine-and-coverage-of-the-canadian-terrorism-designation-on-incel-isolation-and-resentment/

Papadamou, K., Zannettou, S., Blackburn, J., De Cristofaro, E., Stringhini, G., & Sirivianos, M. (2020). “How over is it?” Understanding the Incel Community on YouTube. arXiv e-prints, arXiv:2001.08293.

Prøitz, L., Langeland, F., Knudsen, Steines, K., & Mainash, H. (2022). Unge menn som lever i ufrivillig sølibat: En litteraturstudie om incels. Norsk medietidsskrift (in print).

Regehr, K. (2020). In(cel)doctrination: How technologically facilitated misogyny moves violence off screens and on to streets. New Media & Society, 1461444820959019. https://doi.org/10.1177/1461444820959019

Sugiura, L. (2021). The Incel Rebellion: The Rise of the Manosphere and the Virtual War Against Women. Emerald Publishing Limited. https://doi.org/10.1108/978-1-83982-254-420211010

Vito, C., Admire, A., & Hughes, E. (2018). Masculinity, aggrieved entitlement, and violence: Considering the Isla Vista mass shooting. NORMA, 13(2), 86–102. https://doi.org/10.1080/18902138.2017.1390658

Zuckerberg, D. (2019). Not all dead white men: Classics and misogyny in the digital age (First Harvard University Press paperback edition). Harvard University Press.