Fylkesmannsgården er et trepalè i nyklassisistisk stil med en stram, symmetrisk og logisk fasadeutforming. Til tross for sin størrelse, gir det på nært hold et tiltalende, lett inntrykk. Bygningen har ei framtredende beliggenhet like under Eggehvammen, og er synlig fra de fleste steder i byen.

Bildet: Fylkesmannsgården er et trepale i nyklassisistisk stil med en stram, symmetrisk og logisk fasadeutforming. Foto: Egge museum 2008.

Huset er i to etasjer med kjeller og loft. Her var det embetsbolig for fylkesmannen fram til 1985 og kontorer for fylkesmannsembetet til 1945. Fire kontorrom lå i første etasje, sammen med peisestue, hagestue, to andre stuer, kjøkken og anretningsrom. I andre etasje var festsalen og et tilstøtende oppholdsrom som også skulle kunne brukes ved større sammenkomster, ellers var det soverom i hele etasjen. I kjelleren var det innreda et brannsikkert arkivrom og en moderne vaskekjeller.

Fylkesmannsgården - forberedelse til åpning

Under oppussing av Fylkesmannsgården i 2007 ble det forsøkt tatt vare på atmosfæren fra den tid huset var nytt.Foto: Egge museum 2007.

 

 

 

 

 

 

 

Etter at fylkesmannen fikk kontor i Steinkjer sentrum fortsatte gården å være fylkesmannens embetsbolig i enda førti år, til fylkesmann Ola Kveli flytta herfra. I 1986 overtok Steinkjer Museum gården og tok den i bruk som kontor og til utstillingslokaler. Seinere har Steinkjer Museum blitt omorganisert flere ganger og i dag er det Egge museum som forvalter fylkesmannsgården sammen med en stor del av den gamle Egge gård med gårdstunet, et stort antall fornminner og et variert natur- og kulturlandskap.

Tyngden av museets virksomhet ligger i Eggemarka, der det er bygd opp et gårdsanlegg med bygninger fra 1700-1800-tallet, og der det er verksted og utstillingshall for et landbruksmuseum.

Fylkesmannsgården ble helrenovert i 2007. Da ble det forsøkt tatt vare på atmosfæren fra den tiden huset var nytt, og man får igjen en fornemmelse av å komme inn i amtmannens gamle stuer. Huset blir leid ut til ulike sammenkomster for foreninger og private. Administrasjonen til Egge museum har kontorer i den tilhørende «sjåførboligen».

 

Amtmandsgaarden i Eggeli

Amtmenn i Nordre Trondhjems Amt hadde lenge tilhold på Sund på Inderøya. Da Ole Anton Qvam ble amtmann i 1894, flytta han kontoret heim til seg på Gjævran i daværende Egge kommune. Seinere var kontoret noen år på nabogården Lund, til amtmann Halvor Bache Guldahl flytta det til sin privatbolig på Eggehvammen, «Ølvisheim».

Først på 1900-tallet var Norge på veg til å bli urbanisert. I takt med urbaniseringa var ordningen med at amtmannen bodde på gårdsbruk i distriktene blitt avleggs, derfor ble det satt i gang bygging av amtmannsgårder i de viktigste byene i flere fylker.

Nå, da Justisdepartementet ville bygge nytt i Nord-Trøndelag også, tilbød Steinkjer kommune to tomter: Den ene sentralt i byen, den andre i Egge kommune, men på Steinkjer kommunes eiendom i Eggelia.

Amtsingeniør Emil Astrup ga ei vurdering av de to alternativene, og tomta til den gamle realskolen med omliggende park i Påssåby’n fikk en drepende karakteristikk, særlig på grunn av de «tarvelige» omgivelsene. Amtsingeniøren hadde sjøl kontor i den gamle realskolen, og visste vel hva han snakka om, og slik gikk det til at amtmannens embetsbolig ble liggende der den ligger, fritt over byen.

I februar 1916 ble tomta kjøpt. Departementet hadde ei hand på styret hele vegen under byggeprosessen, og la seg borti det meste. Blant annet insisterte det på at boligen ikke skulle ha navnet «Amtmandsgaarden», men et «almindelig gaardsnavn». Omsider ble navnet bestemt til «Eggeli», i vanlig, suveren forakt for lokal navneskikk.

Peder Axel Moe Guldahl ble engasjert til arkitekt for boligen. Han var på den tida en erfaren arkitekt med praksis i Trondheim, og med mange praktbygg på merittlista, blant annet Levanger Lærerskole og Nedre Leirfoss kraftstasjon. Samtidig med fylkesmannsboligen tegna han også den nye regimentsboligen i Steinkjer.

Tilsynsmenn for bygginga ble amtsingeniør Astrup og sorenskriver Moe. Byggeprosessen ble en omstendelig og langdryg affære i ei tid da knappheta på byggevarer ble større og større som følge av krigen, prisnivået ble tredobla, og mangelen på arbeidskraft ble mer og mer følbar. I desember 1917 var huset under tak, men enda på førjulsvinteren 1918 sto det igjen mye av innredningsarbeidet. Peisen i hallen var bestilt fra Domkirkens steinhuggerverksted, og arkitekten hadde bestilt kakkelovnen i stua fra en svensk ovnsfabrikk. Planene om å legge linoleum på alle golv i huset måtte skrinlegges, heldigvis får en si i dag, når en ser eikeparketten som ble erstatninga. Den store salen i andre etasje fikk ikke noe slikt flott golv. Her bestemte man at vanlig grangolv fikk gjøre nytta til krig og knapphet var over, slik at en kunne legge det planlagte linoleumsgolvet.

 

Fylkesmannsgården - festsalenPrismekronene som henger i salen ble hentet fra et lagerrom i Finansdepartementet. Foto: Egge museum 2007.

 


Opprinnelig skulle salen vært to soverom, men under byggeprosessen ble de slått sammen til et «stort, representativt rum til bruk ved festlige anledninger» som Emil Astrup skriver i byggerapporten.

Tanken var nok at det først og fremst var fylkeskommunale festligheter som skulle avholdes her, for fylkeskommunen ble nødt til å betale all innredning.

Til gjengjeld skulle fylkets utstillingsgjenstander fra jubileumsutstillinga i Kristiania i 1914 få fast plass her. Amtmann Guldahl fikk Finansdepartementet til å avgi to svære prismelysekroner som til nå hadde ligget i ministerpalèets lagerrom.

Prismekronene henger der den dag i dag, og har gjort mye for å gjøre salen representativ. Det midlertidige grangolvet har derimot fått være midlertidig i 98 år så langt, og har ikke blitt mer representativt med åra.

Å ferdigstille fylkesmannsgården var ikke bare et økonomisk spørsmål, men også spørsmål om i det hele tatt å skaffe materialer og arbeidskraft. Erstatnings- og krisematerialer gjorde at det snart oppsto problemer med ovner, med blikkenslagerarbeidene og med det elektriske anlegget, og kostnadene med å utbedre dette ble ganske store.

Fylkesmann Halvor Bache Guldahl flytta inn i den nye embetsgården i mai 1919. Det var en kjent sak at fylkesmannen, som var en formuende mann, hadde spytta i betydelige beløp sjøl for å få arbeidet sluttført slik at han kunne ta den i bruk.

Fylkesmannsgården - kongebesøk i 1946

 

 

Fylkesmann Asbjørn Lindboe holder kaffeselskap for kong Haakon VII i hagen utenfor Fylkesmannsgården i 1946. Foto: Martin Knoph, Levanger Fotomuseum

 

 

 

 

 

Sju fylkesmenn har bodd i boligen:

  • Halvor Bache Guldahl (1916–1927),
  • Haakon M. Five (1927–1941)
  • Asbjørn Lindboe (1945–1959)
  • Gustav Sjaastad (1959–1964)
  • Ole Bae (1964–1972)
  • Leif Granli (1972–1979)
  • Ola H. Kveli (1979–1991)

Kveli flytta ut i 1986 da det ved et makeskifte ble bygd ny fylkesmannsbolig på Nordsihaugen på tomta til det som den gang het Steinkjer museum, mot at museet tok over fylkesmannsgården i Eggeli til kontor- og utstillingslokaler. Huset har siden den gang vært i museets eie.

Fylkesmannsgården - kontoret og Lindboe 1947

Asbjørn Linboe inne på kontoret i Fylkesmannsgården 1047. (Foto: Foreningen gamle Steinkjer).

 

 

I 2007 ble huset restaurert tilbake til slik det kan ha sett ut da det var nytt. Stuene, kjøkken og festsalen blir leid ut til lukkede lag, møter, kurs og konferanser. I tillegg har museet utstillinger, omvisning og foredrag i den flotte boligen.
 


Se informasjon og bilder om arkitekt Axel Guldahl.